Vår historie

Siden 1979 har P22 vært et rusfritt avrusningstilbud med lav terskel og en tydelige kristne verdier. Gjennom vår 40-årige historie ser vi spor av Guds kjærlige hånd og nærvær. Når P22 fortsatt er på banen etter alle disse årene, er det Han som skal ha æren for det. Er du interessert i vårt historie, finner du spennende lesestoff nedenfor.

Visjonen

Frelsesarméoffiseren Aase Marti hadde en visjon for unge narkomane som ønsket hjelp: ”Et hus hvor man uten byråkratiske omveier ganske enkelt kunne sette fingeren på dørklokken og bli sluppet inn.” Et slikt hus og døgntilbud fantes ikke i hovedstaden.

“Flying start”

Frelsesarméen hadde solgt det gamle hovedkvarteret, Templet, i Pilestredet 22 til Oslo kommune. Arméen skulle inn i nytt bygg. Kommunens plan var å rive den gamle gården for å gi plass til en bredere gate og nyere bygg. Her så Kristenfolkets Edruskapsråd (KE) en mulighet. Hvorfor ikke bruke gården som et tilbud til rusmisbrukere i mellomtiden? Aase Marti ble den personen KE satset på. Kommunen likte visjonen og planene hennes, og KE fikk leie Pilestredet 22 for en krone. Her spilte varaordfører Per Høybråten en viktig rolle. Da Frelsesarméen marsjerte av gårde med hornmusikk og vaiende faner, sto Aase Marti klar til å overta det gamle bygget. Den 21. november 1979 var hun offisielt i gang. Til å hjelpe seg hadde hun fire heltidsansatte og 30 frivillige. KE i Oslo (KEO) hadde det formelle ansvar for P22. KEO og P22 var identiske størrelser. Da mange organisasjoner og menigheter var medlemmer av KEO, fikk P22 en flying start når det gjaldt støtte og rekruttering. Gaveinngangen var også god, men langt fra nok til å dekke driften. Her ble kommunale tilskudd viktig. En offisiell plass på Oslos plan for alkoholistomsorgen fikk likevel ikke P22 før i 1987.

De første årene

I Pilestredet 22 var det to avdelinger; Kontaktavdelingen der man kunne komme rett inn og være i to uker og Miljøavdelingen der man kunne være i inntil åtte uker. Daglige bibeltimer var en viktig faktor på Miljøavdelingen. Med tunge rusmisbrukere rett fra gata og medarbeidere fra mange forskjellige kristne tradisjoner og med ulik faglig innsikt, skortet det ikke på utfordringer. Stadsfysikus Mellbye var en av dem som så at dette kunne bli krevende. Han kommanderte helsesøster Klara Lie, kommunens første narkotikakonsulent, inn i styret i KEO. Hennes åndelige og faglige utrustning skulle komme godt med, også i oppfølgingen av medarbeiderne. I 1983 fikk Aase Marti og hennes mann kall til å lede Frelsesarméens arbeid i Sveits. Hun måtte forlate P22, men visjonen og de kristne verdiene var på plass. Her må det tilføyes at da Aase Marti kom tilbake til Oslo på sine eldre dager, ble hun med som frivillig i P22 helt frem til sin død i 2009.

Teknisk konkurs

I 1987, det siste hele driftsåret i det gamle Tempelet, hadde P22 127 innleggelser og 50 videreføringer til langtidsbehandling. Staben var vokst til 12 stillinger i tillegg til 25 frivillige og fire sivilarbeidere. I april 1988 måtte P22 ut av lokalene p.g.a forestående rivning. I samarbeid med Oslo kommune skulle et nytt senter være på plass, men slik gikk det ikke. I halvannet år var virksomheten husløs. det var en krevende tid. Så dukket muligheten for å leie Osterhausgt. 11 opp. Kommunen ville ikke bidra, og den nødvendige ombyggingen ble svært kostbar. Da det viktigste var gjort var KEO, DVs P22, teknisk konkurs. Virksomheten kunne ikke gjøre opp for seg. Den prekære situasjonen ble ikke bedre av at belegget var lavt grunnet all turbulensen og et urealistisk røykeforbud for beboerne. Styret i KEO hadde møtt veggen og besluttet nedleggelse.

Redningsaksjonen

Staben, med daglig leder Bjørn Dammann i spissen, representerte en stor ressurs. Avtalen med kommunen likeså. Var det mulig å få til en fortsettelse, mot alle odds? Ingeborg og Jørgen Aass engasjerte seg sterkt i denne situasjonen. De fikk familie og kjente med seg på en økonomisk redningsaksjon. På noen uker lå en halv million kroner på bordet, og i oktober 1990 ble den frittstående stiftelsen P22 etablert. Den tok over driften etter KEO, og gjorde en videreføring mulig. Jørgen Aass ble styreleder i den nye stiftelsen, noe han fortsatt er.

Motvind

Problemene for det nye P22 sto i kø. Belegget var lavt, økonomien dårlig og staben hadde for liten formell kompetanse. I fagmiljøene var det stor skepsis og blant politikerne var ikke alle like velvillig innstilt. I de første årene i Osterhausgata var det kun en avdeling og 10 sengeplasser til disposisjon. Det ble arbeidet hardt for å fylle opp sengene, men det var ikke gjort i en håndvending. Med P22s tilsynslege, professor i psykiatri Per Sundby, i spissen, ble det laget en rapport om virksomheten som gjorde at flertallet i bystyret gikk inn for å bevilge de nødvendige midler så dørene kunne holdes oppe. Denne svekket byrådets troverdighet vesentlig. Et flertall i bystyret gikk i mot byrådet, og P22 fikk den nødvendige politiske støtte til å fortsette virksomheten likevel. KrF spilte en viktig rolle den gang, og har også gjort det ved flere korsveier siden.

Utvikling

Høsten 1993 sto loftsetasjen ferdig ombygget, og dermed kunne man igjen drive med to separate avdelinger. Én for avrusning og én for motivasjon og oppfølging. Kapasiteten ble økt til 17 senger og staben utvidet. Resten av gården ble også leid, med plass til sivilarbeidere m.m. I 1993 etablerte P22 sammen med Maritastiftelsen og forskjellige kristne rehabsentre stiftelsen KRAFT (Kristent Rehabiliterings Arbeid og Forebyggende Tiltak). Ved å være en landsdekkende organisasjon åpnet det seg muligheter for statlige tilskudd. I 1994 ble det bevilget 5 millioner over stasbudsjettet til KRAFT, hvorav en snau million tilfalt P22. Med KRAFT var det også skapt et fint nettverk for videreføring av beboere og en god arena for samarbeid og kompetanseutvikling. Behovet for rehabilitering var i en periode stort, og P22 etablerte selv et slikt senter i 1997 på Høgtun i Lunner med plass til 12 beboere. Å leie og ikke eie var utilfredsstillende i det lange løp, og virksomheten ble flyttet til egen innkjøpt eiendom, Skogtun i Sør Odal, i 2002. Syv plasser der var da kjøpt av Oslo kommune. Senere tapte P22 en anbudskonkurranse i regi av Oslo kommune, og i 2006 måtte arbeidet på Skogtun avvikles og de ansatte sies opp. En tøff prosess for alle.

Mer motvind

I 2000 forelå det en uavhengig rapport om alle Oslo kommunes private og kommunale institusjonsbaserte akuttiltak. Evalueringen dokumenterte at P22 var en klar nr 1, både mht kostnadseffektivitet og behandlingsresultater. Rapporten fikk liten oppmerksomhet, det fikk derimot ikke Aftenpostens kampanje mot P22 samme år. Tre ganger i løpet av 2000 gikk avisen løs på P22s middelalderske og lovstridige behandling av rusmisbrukere. Påstandene ga gjenlyd overalt. Fylkesmannen avkreftet påstandene, men hvem er vel interessert i hva en Fylkesmann uttaler? P22s staute leder gjennom mange år, Judith Remme Mikalsen, taklet attakkene godt, men det er ikke for mye sagt at virksomhetens omdømme ble en smule svekket av dette. I forbindelse med rusreformen i 2004 ble avrusningsavdelingen i Osterhausgt. 11 lagt under Helse Øst. H. Ø. brukte ikke lange tiden på å nulle ut P22. KOFA (Klageinstans for Offentlige Anskaffelser) ga P22 rett i at verken prosessen eller begrunnelsen holdt mål, men ikke desto mindre sto P22 fra 2005 uten betaling for 16 svært etterspurte avrusningsplasser. Heldigvis ble Stortingets Helse- og Sosialkomité koblet inn, og et flertall ba Regjeringen sikre en langsiktig løsning av driften ved P22. Det endte likevel med at P22 Avrusning bare kunne opprettholde 8 plasser. Etter forespørsel fra Oslo kommune, ble P22 Motivasjon startet opp i 2006 i Osterhausgt. 11. Her ble Oslo kommune kjøper av fem av de syv plassene. Dermed var ringen sluttet med to avdelinger og 15 sengeplasser og et opplegg som lignet mye på den opprinnelige modellen i Pilestredet 22.

Oppgradering og videre utvikling

I 2015 var det kroken på døra i Osterhausgt 11. Den gamle gården var sliten, og Olav Thon gruppen som hadde kjøpt opp både den og store deler av kvartalet, skulle bygge om. Diakonissehuset Lovisenberg kunne tilby et akkurat passe stort og nyoppusset bygg på området sitt, rett ved sykehuset. Staben i P22 opplevde det som et stort bønnesvar å kunne flytte dit. Bygget var både hyggelig og funksjonelt. I forbindelse med flyttingen ble arbeidet organisert på en litt ny måte med tre faser: Fase 1 for akutt avrusning, fase 2 for stabilisering og fase 3 for motivasjon og oppfølging. Antall sengeplasser ble utvidet til 20. En grunnfinansiering har vært sikret med statlige tilskudd, forvaltet av Helsedirektoratet.

Takk

Når historien om P22 skrives, må ikke giverne glemmes. Mange er de som har gitt jevnt og trutt, og også bidratt ekstra når behovene har vært store. Uten gavene ville det ikke vært noe P22. Når marginene har vært små, har dét utgjort forskjellen. Mange av giverne har også vært forbedere, noen også frivillige. Hva har ikke alt dette betydd? Alle disse trofaste støttespillerne fortjener en stor takk!

P22s tidligere tilsynslege, professor Per Sundby, sa det slik: ”I behandlingsapparatet blir det et ovenfra og ned forhold mellom terapeut og klient. I P22 derimot sitter medarbeidere og beboere i samme båt. Det er verdifullt.” I dag er det 45 medarbeidere som sitter i denne båten, nå med Jorid Gamst Tvedt ved roret. De er kompetente og motiverte, det er viktig. De står sammen i bønn til Gud. Det er like viktig. Viktigst er det at vår Gud og Far velsigner dette arbeidet for de rusavhengige. Det må vi tro at han gjør. Og at P22 er på banen etter alle disse årene, mot så mange odds, det er det bare han som skal ha æren for!

Stiftelsen P22 - Avrusning og motivasjon siden 1979