Solskinnshistorier
Vi har 40 års erfaring med å hjelpe rusavhengige ut av alkoholmisbruk, pillemisbruk og stoffmisbruk inn i trygge, gode prosesser mot et rusfritt liv. Under kan du lese noen av solskinnshistoriene.
Solskinnshistorier
Vi har 40 års erfaring med å hjelpe rusavhengige ut av alkoholmisbruk, pillemisbruk og stoffmisbruk inn i trygge, gode prosesser mot et rusfritt liv. Under kan du lese noen av solskinnshistoriene.
Intervju med Stian Solem
Stian begynte å ruse seg da han var 15år. Han hadde vært inn og ut på behandling før vendepunktet kom i 2017. Han sier et ønske og en vilje om rusfrihet er to forskjellige ting. Det var ikke før Stian kobla på viljen, at rusfrihet kom inn i livet hans.
Stian vokste opp med en god familie, venner og idrett. Nysgjerrighet gjorde at han begynte å teste ut rusmidler, det endte opp i en avhengighet til opiater da han var 20 år. Det har vært en lang historie med mye som har skjedd siden den tid. Han har kjent på og visst hva det vil si å ha et vanlig liv. Selv om avhengigheten gjorde at han sprakk jevnt og trutt, som han selv sier, hadde han alltid ett ønske om rusfrihet.
I mai 2017 var Stian i en bilulykke, han hadde brukt opiater og krasjet bilen. Da skjønte han at han måtte gjøre noe. Han la seg inn på Evangeliesenteret i Porsgrunn og fikk videre plass på P22.
«Jeg var skikkelig dårlig da jeg kom til P22. Jeg husker jeg satte meg opp i sengen og spøy overalt. Jeg var kristen da, men jeg fikk det ikke helt til, jeg hadde ikke gitt alt til Gud.»
Det var under en kristen samling på P22 at starten på en prosess tok plass.
«Vi satte på noe musikk også knakk jeg sammen, tårene bare rant. Jeg opplevde et møte med Gud, den beste måten jeg kan forklare det på er at jeg fikk en indre blitz og så glimt av bilder, jeg så Varna Evangeliesenter og hele plassen der.»
Stian endte opp med å søke seg videre til Varna Evangeliesenter etter oppholdet på P22.
«Når jeg møtte Gud her var det starten. Da sa jeg til meg selv: okei nå vet jeg at du finnes (Gud). Jeg kjente en indre trygghet om at jeg visste hva jeg skulle, selv om jeg ikke nødvendigvis kjente for det, og da ble det en start på å slutte å gå etter følelsene, men heller gå på det jeg følte Gud sa.»
Når Stian koblet på viljen sin oppi det hele, sier han at dette var ett av de vendepunkter som tok han til ett rusfritt liv. Han begynte på bibelskole og rehabilitering på Varna Evangeliesenter. Der gikk han i to år, før han deretter ble tilbudt en jobb på senteret.
«Det var mye følelser, prosesser og helbredelse, men jeg stod i det og da skjer det ting. Jeg bruker å si at å gå med Gud er noe av det mest brutale som finns, men jeg ville aldri vært foruten.»
Det har vært en tøff tid, men det som har endret seg for Stian, er det han forklarer som en indre driv fra Gud. Russuget forsvant ikke med en gang, det var en prosess. Han trodde han aldri ville klare å dra inn til Oslo igjen, men i dag er ikke rus lenger ett alternativ. Selv om russuget ikke forsvant, var det en frihet til å kunne være seg selv, uansett. I dag jobber Stian på Varna og sitter i styret for Evangeliesenteret.
«Økonomisk og verdslig sett, er kanskje ikke de tingene som har skjedd så stort. Med gjeld og sånn, så leier jeg ett rom og jeg må vaske opp i badekaret. Det er helt der da, jeg ønsker jo at det kommer på plass og, men alt det andre overskygger det der, så det går helt fint. Det er helt utrolig, jeg har fått mange muligheter jeg aldri trodde jeg kom til å få, jeg trodde ikke jeg skulle få ha en stemme en gang.»
Intervju med Bård Rollnes
Bård Rollnes sin drøm var kone og familie, Volvo og rekkehus.
Den drømmen virket uoppnåelig for 30-åringen Bård da han kom til oss første gangen. Ruset seg hadde han gjort siden han var 13. I perioder hadde han riktignok klart seg bra, men da heroinen fikk taket på ham gikk det utforbakke. I nærmere ti år bar det ut og inn av institusjoner, P22 inkludert. Hos oss var han bare en gang, i noen dager. Han ville ikke ha rehabilitering i kristen utgave.
Tre år senere sto han likevel på døra vår, motvillig. Saken var at han var blitt utestengt fra kommunens egne tilbud. Så ble han med på de kristne samlingene etter hvert. En kveld våget han seg også med til Oslo kristne Senter.
”Der, under lovsangen, var det som noe brast. Isen i hjertet forsvant, en varme bredte seg. Gud berørte meg!”
Det ble vendepunktet for Bård. Han hadde fått ny oppdrift og begynte å mestre livets utfordringer. Det han hadde strevd så hardt med før, overvant han nå.
”Jeg kan bare gi Gud all ære for dette”
Fra P22 gikk veien videre til en rehabiliteringsgård og derfra til OKS sin bibelskole. Bård tok opp igjen blikkenslagerfaget og fikk etter iherdig innsats sitt mesterbrev. På tampen av bibelskolen traff han vakre Lisa. Hun var fast bestemt på aldri å bli sammen med en tidligere rusmisbruker. Slik gikk det ikke. De er lykkelig gift for lengst og har to barn sammen. I dag driver Bård sitt eget blikkenslagerfirma og er en etterspurt håndverker. Sammen tjener de Gud i en av byens menigheter. Drømmen til Bård er overoppfylt.
Men før julen 2019 buttet det. Bård hadde tatt noen ADHD-medisiner. Nå kjente han seg mer og mer avhengig av dem. Det nærmet seg misbruk og han måtte gjøre noe. Løsningen ble P22. To uker hos oss endret situasjonen. ”Det var som å komme hjem,” forteller han. Nå har han kontrollen igjen og bruker ingen medisiner. Han gir Gud æren for det. Men han er takknemlig for ettervernstilbudet vårt. To ganger i uken stiller han der. Det gir ham påfyll, samtidig som han får være en ressurs i miljøet. Kan det bli bedre?
Intervju med May Britt
Fra rusmisbruker til rusfagutvikler
Som 16-åring var allerede narkotika en del av livet til May Britt. Det ble mange vonde opplevelser og mye dårlig samvittighet overfor familien. Alkohol-, tablett- og heroinmisbruk fulgte. 22 år gammel banket hun på døra til P22. Det ubyråkratiske og lett tilgjengelige tilbudet tiltrakk henne. Oppholdet ble et vendepunkt. Særlig viktig ble opplevelsen av å være verdifull, og den tanken at det var mulig å leve et meningsfullt liv.
”Det var ikke skummelt å be om trøst når man var på det dårligste, og de ansatte var der når de trengtes,” forteller vernepleieren May Britt mange år senere. ”Erfaringene fra P22 er sentrale for at jeg er rusfri i dag. Sammen med Veksthuset i Molde og familien min har P22 vært en viktig byggestein for at jeg skulle bli rusfri”
I dag er May Britt fagutvikler innen rusfeltet i Molde. I to perioder har hun også vært prosjektleder for kommunens ruspolitiske handlingsplan. Hun liker å jobbe med mennesker og arbeider også som miljøterapeut. For et par år siden ble hun sykemeldt pga betennelse i ryggen. Hun fikk valget mellom å gå på smertestillende eller ikke. En alvorlig utfordring for en tidligere pille- og rusmisbruker.
”Jeg valgte det bort og kom etter hvert tilbake i 100 % jobb. Men helt frisk blir jeg nok aldri”
May Britt har vært rusfri i 16 år og tenker ikke mye på rus lenger.
”Men jeg har med meg erfaringen fra P22. Det dukker opp situasjoner jeg husker derfra, som jeg kan bruke i utvikling av faget og arbeidet mitt i hverdagen. Jeg opplever at det som er viktig er å være tilgjengelig og tilstede i det vi gjør!”